Lavmælt beiteprat

I helga hadde Peer Vogel kurs på Stall Sissener i Ullensaker.

Han er en av flere hestekyndige som reiser rundt for å vise folk hvordan de kan kommunisere med hester ved hjelp av kroppsspråk. Ellen Ofstad er en annen. Og det finnes flere.

– Mye har forandret seg. Flere og flere skjønner at dette er veien å gå, uttalte Vogel i Romerikes Blad mandag.

Tradisjonelt har mennesker brukt tvang for å få de store dyrene til å gjøre det vi vil: Skarpe bitt, pisk, sporer, remmer og kjetting. Nå brer det seg ny kunnskap etter hvert som stadig flere erfarer at man ikke trenger å snakke med så store ord og bruke så sterke virkemidler.

Vi kan lære mye av erfarne hestefolk som Peer Vogel og Ellen Ofstad, men minst like mye kan man lære av å se hester møte hverandre for første gang og gå sammen i flokk og «snakke sammen».

I helga slapp jeg hesten min på beite.

Det er interessant bare å sitte der og se på hva som skjer. Hestene kommuniserer med en rekke signaler. Mange er så små og kommer så raskt at vi nesten ikke klarer å oppfatte dem.

Jeg skjønner ikke halvparten, ennå. Men ettersom hesten min er så flink til å forsøke å fatte alt det rare jeg gjør, sett med hesteøyne, kan jeg jo anstrenge meg litt for å forstå ham når jeg har sjansen til å observere ham i lavmælt beiteprat med andre hester, tenker jeg.

For han snakker sjelden med stor ord. Og gjør han det, skyldes det ofte motparten.

Hvis noen blir for brautende, snur han rumpa til og bakbeina letter noen centimeter fra bakken, ikke mer. Det er nok en advarsel om at hvis den andre ikke holder respektfull avstand, kommer det et spark.

Men han har et stort spekter å spille på før han går så langt. Slik er det med de fleste hestene, selv om det i likhet med blant oss tobeinte, slenger en og annen tulling inne imellom.

Vi fratar jo ofte hestene muligheten til å lære seg å omgås andre på en riktig måte ved å holde dem alene i bokser og små innhegninger og behandle dem på vårt vis.

Men hvis noen ikke oppfører seg på beite, får de ikke være med de andre. De må gå alene og mister de den tryggheten det er å være en del av flokken, kunne sove mens noen andre passer på og bli klødd på halsen.

Det er jo litt sånn med oss mennesker også. Vi er avhengige av hverandre, selv om vi av og til glemmer det og albuer oss fram i et konkurransesamfunn som framelsker individualisme.

Men også vi er en flokk. Vi trenger hverandre. Da gjelder det ikke å slå opp rumpa for høyt og løpe ned andre.

Det gjør ikke hesten min. Derfor er han godt likt blant de andre hestene som kjenner ham igjen fra tidligere år. Han er rett og slett en all right fyr.

Det synes jeg også at han er. Og jeg håper han synes det samme om meg.

Betongby bare i nord?

Nylig tok Per Berg til orde for å bygge «landsbyer» med rundt fem tusen innbyggere i Sørum kommune i Romerikes Blad.

Eiendomsutvikleren er ikke enig i at all boligbygging skal komme ved kollektivknutepunktene.

– Vi kan mure folk inne og bygge høyt i sentrum, men en bærekraftig boligstruktur i kommunen vil også omfatte bygging av mer småskalabebyggelse, sier han.

Tankene om å etablere helt ny boligbebyggelse på jomfruelig mark lyder neppe som musikk i ørene på dem som sysler med overordnede planer for hvordan vi skal bygge og bo i Osloområdet.

Per Berg tar til orde for mangfold og sier at han vet at området han gjerne ser bygges ut, er et område folk ønsker å bosette seg i.

Men hvor folk ønsker å bo, og hvordan de ønsker å bo, står ikke i første rekke når man skal si ja, eller nei, til ny boligbygging i tråd med rikspolitiske retningslinjer.

Og selv om kommunene skulle si ja, kommer det fort innsigelser fra overordnet myndighet.

For dem veier andre forhold tyngre, først og fremst at behovet for å bruke egen bil minsker og at mulighetene til å reise kollektivt, gå og sykle øker.

Derfor er det viktig å bygge høyt og tett i sentrum.

Noen vil kalle det å mure folk inne. Andre vil si at vi i Norge har vært for forsiktige med å bygge høyt nok, og kan bygge enda høyere i framtida.

–Vi ønsker ikke å bli det nye Stovner eller Groruddalen, er ofte argumentene når innbyggerne reagerer på nye planer som tillater blokker opp i åtte etasjer.

Før var et av argumentene for å bygge høyt at man sparte areal på bakken og kunne bruke det til grøntområder. Mellom de gamle blokkene er det store lekeplasser, og idrettsanlegg.

Nå skal det visst bygges både høyt og tett.

Utbyggerne vil gjerne utnytte tomtene best mulig. Og når utbyggerinteressene og myndighetenes interesser går hånd i hånd, er det ikke så mange andre hensyn som når fram.

Men er det bare nord for Oslo det skal bygges bomaskiner nær jernbane og busstasjoner, underes jeg?

Snakkes det like mye om transformasjon, at den gamle bebyggelsen rives og erstattes med moderne, arealeffektive leilighetskomplekser, på Majorstua, Frogner, Røa og i Asker?

For ikke å snakke om Holmenkollåsen? Det er mange unødvendig store tomter der.

Frognerparken er jo en nasjonalskatt. Men trenger den å være så stor?

Tenk hvilke verdier kvadratmeterne den utgjør, midt i Oslo? Er det ikke ren luksus å bruke dem til turgåing og hundelufting når Oslo trenger mange flere boliger?

Helter med trillevogn

Foto: Lisbeth Andresen

«Let me be your hero, baby». La meg være helten din, synger Enrique Iglesias.

Men dagens helter kysser ikke dine skjelvende lepper.

Hadde han skrevet sangen til dagens damer, ville refrenget kanskje lyde:

«I can be your hero, baby.
Jeg kan trille vogna di.
I will stand by you forever.
I en kø på et hagesenter.»

Det er nå dere har sjansen gutter, til å investere betydelig kapital i et lykkelig samliv.

Mange har skjønt nettopp det: Happy wife, happy life! Hagesenteret er et bra sted å gjødsle parforholdet.

Mange gjorde det i helga. Det var knapt en trillevogn å oppdrive på Plantasjen på Hvam i finværet søndag.

Hageheltene hadde tatt dem alle og stilte opp for sin kvinne, klare til dyst.

Med et fast grep og en engels tålmodighet, styrte de vogna dit ferden måtte gå, mens den gradvis fyltes opp med planter og jord, samtidig som de forsøkte å holde orden på ungene.

Mens kvinnen i deres liv hadde fått det overskuende blikket som må til for å plukke ut det som trengs – pluss en god del som strengt tatt ikke trengs – før hun zoomet inn på blomsterbordet for å plukke ut de beste plantene.

«Something’s just takes a man.» For mens utskiftingen fra mintfargede til jordfargede puter, lys og servietter foregår i det stille, og uten det sterke kjønn trenger å involveres vesentlig, er det noe annet med hagen.

Innkjøp til hager og blomsterkasser medfører tunge løft. Blomsterjord, store keramikkpotter og digre ampler med hengeplanter skal plasseres trygt i bilen. Det krever – ja, akkurat – sin mann:

Hagehelten!

Hagehelten sier ikke: – Jammen, vi har da boden full av krukker. Trenger vi flere?

Hagehelten forstår at det nå har kommet potter i flettet rotting-imitert plast, som matcher de nye hagemøblene i rotting-imitert plast, og at det da ikke fungerer med blå keramikkpotter.

Han holder klokelig kjeft mens han ser tusenlappene forsvinne i næring til fredens hage. Happy wife, happy life!

Og hagehelten vet at jobben ikke er ferdig når krukker, planter og sekker med kukompost og hagejord er lastet inn i bilen. Det er da det begynner. Det er da det skal spas og bæres. Store krukker fulle av jord, er tunge.

– Jeg hadde egentlig tenkt vi skulle ha den der. Men kanskje den er finere der? Sier hun.

Det er da hagehelten, i svett, glinsende overkropp, tar i, viser bicepsen, løfter krukken uten den minste anstrengelse og spør:

– Mente du her, kjære?

Da gror kjærligheten.

Skjermfrie møteplasser

Det er snart sommer. Det er sol. Det er klart for festivaler og festdager i friluft.

Sosiale medier til tross, folk vil ut og treffe folk.

For hva skulle man dele med vennene sine på Facebook hvis man bare holdt seg hjemme i stua?
Nå er det visstnok sånn at det er mest oss godt voksne som fortsatt legger ut bilder av det som har hendt oss på Facebook.

De unge bruker det sosiale mediet mest til å chatte og informere hverandre om treff hvor man møtes face to face.

Det har vi alle behov for; å komme oss ut og dele opplevelser som konserter og god mat og drikke sammen med hverandre, og andre.

Og så kan vi fortelle etterpå i sosiale medier at vi har opplevd noe fint.

Men etter hvert sliter også vi voksne litt med hva man skal skrive om. Når man er venner med både ex-en, sjefen, kollegaer og kunder, er det vanskelig å vite hva man skal dele.

– Undersøkelser av TNS Gallup viser at de under 30 år er mindre aktive på Facebook enn tidligere. Nettverkene er rett og slett blitt for store. Den sosiale konteksten forsvinner i takt med antall venner du har på Facebook, uttalte forfatter og Facebook-ekspert, Ida Aalen, til Aftenposten ved årsskiftet.

Spådommene for noen år tilbake om at vi ville komme til å møtes mer og mer i den virtuelle verden på bekostning av den virkelige verden, ser altså ikke ut til å slå helt til, som så mange framtids-vyer ofte ikke gjør.

Vi er sosiale vesener som har behov for å møtes enten det er på kirkebakken, markedsplassen, eller i våre dager på kjøpesenteret, konserter og forestillinger.

Å oppleve noe, er en ting, men å møte folk er også en viktig del av opplevelsen.

Spesielt på Romerike, hvor vi har en flyktig befolkningssammensetning med mange som flytter ut og inn til enhver tid og en stor andel av innbyggerne som ikke opprinnelig kommer fra stedet hvor de bor.

For dem er festivalene og festdagene viktig for å gjøre byene og tettstedene til attraktive bosteder.
De er limet, fellesnevnerne, som vi kan dele og ha et forhold til alle sammen.

At det skjer noe der man bor som også tiltrekker seg folk fra andre steder, oppleves som positivt. Nettopp har for eksempel Flydagen på Kjeller gjort dette.

Og i mai og juni bugner det av arrangementer: Byfesten på Lillestrøm, Yess Alive på Jessheim, Årnesdagene, Nannestadfestivalen, Gjerdrumsdagen, Puls-festivalen i Eidsvoll, for å nevne noen.

Det er bare å glede seg.

Gull i skadeoppretting

Arkivfoto: Terje Pedersen, ANB

Intervjuet på TV 2 Nyhetene med Petter Northug er noe av det mest geniale man har sett av skadeoppretting noen gang.

Det kan trygt brukes av alle undervisningsinstitusjoner som skal lære framtidige PR-konsulenter, medierådgivere og kommunikasjonssjefer hva man gjør når det smeller – når noe kritikkverdig skal håndteres på en best mulig måte.

Det er rett og slett et skoleeksempel.

Alt er riktig: Lokalet hvor intervjuet foregår ser ut som et klubbrom på et hvilket som helst idrettshus.

Petter er alene, uten støtteapparat, ansikt til ansikt med reporteren. Han er ikke opphøyet på et podium med et helt pressekorps foran seg, men gir et langt intervju til noen utvalgte medier.

I intervjuet forteller han hva som skjedde den fatale natten da han tok bilen og kjørte uten mål og mening sammen med kameraten, sterkt beruset og etter å ha vært på by’n og hatt nachspiel hjemme hos seg selv til langt på natt.

Han har på seg en enkel blå, langermet trøye og framstår som en hvilken som helst 28-åring, naken, ydmyk, sårbar og menneskelig.

Han forteller detaljert om det som skjedde og svarer ordentlig og troverdig på alle spørsmålene, også de som reporteren åpenbart synes det er vanskelig å stille.

Han er tydelig beveget da han forteller om foreldrene som, i likhet med ham selv, skulle ønske at han aldri hadde havnet i en sånn situasjon.

Tårer er alltid bra når man skal snu antipati til sympati. Men de må være ekte.

Og Petter Northug klarer nettopp det. Han framstår som troverdig. Vi tror på at han virkelig angrer og at det gjør vondt for ham å tenke på at han har skuffet sine nærmeste.

Han er ikke skikongen, han er enhvers sønn.

Man får bare lyst til å gi ham en klem og si at «det går nok bra» og «det viktigste er at du lever, at kameraten din lever og at du ikke skadet noen».

Noen vil nok tenke, når de hører hele historien, at «ja, det er forkastelig å kjøre i fylla, men han er ikke den første og ikke den siste som kan finne på gjøre noe sånt. Vi forstår at det kan skje».

Han faller heller aldri i bortforklaringsfella. Kameraten sa han skulle løpe fra bilen etter utforkjøringen, men det var hans valg å gjøre det, sier han, – en forklaring, men ikke noen unnskyldning.

Å innrømme alt og be om unnskyldning, er den beste pr-strategi. Folk elsker å tilgi. De færreste fordømmer en angrende synder som legger alle kort på bordet, legger seg flat og ber om unnskyldning.

Men det er vanskelig. Mange forsøker å gjøre seg utilgjengelige og dekke over hva som har skjedd.

Det er livsfarlig dersom skjelettene ett etter ett ramler ut av skapet.

Ved å være raskt på banen og fortelle alt, unngår Northug spekulasjoner rundt hva som har skjedd.

Han slipper å bli jaktet på i lang tid framover. Han brenner av all medieoppmerksomheten på en dag og saken dør i pressen.

Vi må vise at vi har livets rett

Som mange sikkert har fått med seg, varslet avisbransjen nye kutt og nedbemanninger før påske for å møte svikt i annonseinntektene.

Avisene har vært, og er, inne i en veldig krevende tid.

Vi konkurrerer med sosiale nettsteder, som Facebook, om lesernes tid, og de får med seg nyheter gratis i bøtter og spann på nettet.

Det er på et vis bra. Da jeg tok journalistutdanning lærte jeg at vi skulle være oss bevisst vår rolle som portvoktere, eller gatekeepere, som det heter på bransjespråk. Portvokterne er redaksjonssjefer og andre i redaksjonen som siler hva det skulle skrives om.
I dag er denne rollen betydelig svekket. Gjennom sosiale nettverk og blogger kan alle som har noe de vil formidle, nå ut med det.

Det er bra for demokratiet, bra for debatten og ikke minst viktig i land hvor myndighetene driver sensur.

Annonsørene vil være der leserne og seerne er og få mest mulig oppmerksomhet for reklamekronene.

Men nye konkurrenter til tross: Daglig når Amedia, som eier Romerikes Blad og over 70 andre norske lokalaviser, mer enn 2,5 millioner nordmenn gjennom sine aviser, nettaviser og andre publikasjoner. Det er ikke lite. Og det er nå vi må vise at vi har livets rett: At vi tilbyr noe som Facebook og bloggerne ikke gjør.

Journalistikk er et fag som krever fagfolk. Det er det vi lever av og det er det vi selger.

Det koster mange penger å trykke aviser; brenne plater, montere dem i pressa, stifte sammen sidene, kjøre avisene ut til abonnentene.

Det er en stor fabrikk som ruller ut papiraviser i Roseveien på Kjeller hvert døgn, selv om alle med pc eller nettbrett kunne ha lest alle sidene på nettet.

Men mange, både i brukerundersøkelser og når man treffer dem ute på gata, sier at de vil ha papiravis.

Det er som med kino og nedlastning av filmer. Noen vil på kino og betaler gladelig en hundrelapp for det, andre vil se de siste filmene hjemme.

Men det er jo filmen som er viktig. Det er den, innholdet, de vil se. På samme måte er det innholdet i avisene som blir avgjørende for om leserne og seerne blir med oss videre, eller forlater oss.

Det andre store, spørsmålet er hvordan skal man få inntekter nok til å lage dette innholdet?

Hodene spinner rundt på lederne i mediekonsernene i jakten på betalingsmodeller som fungerer.

Facebook lever av gratis innhold laget av brukerne. Er det dette avisene også skal gjøre? Er det dette leserne og seerne vil ha i lokalavisa si?

Debattinnlegg, gratulasjoner, morsomme bilder og videoer av rare, unike, farlig eller oppsiktsvekkende ting folk observerer? Absolutt. Selvfølgelig vil vi at Amedias 2,5 millioner lesere skal sende det til lokalavisa.

Men å sette det sammen og skape journalistisk innhold som oppleves som viktig og relevant, er et fag. Et fag i utvikling, men likevel et fag bygd på noen grunnpilarer.

Troverdighet er en av dem. Vanskelig å bygge opp, lett å rive ned.

Våryr og irritert?

Foto: Martin Lundsvoll

På uterestaurantene på Jessheim var det fullt med folk i helga.

Det skjer noe med Ola Nordmann når de første vårdagene kommer. Vi smiler mer.

Hestehoven blomstrer og det er lov å tro at den tidlige våren med den ene soldagen etter den andre bare vil vedvare og vedvare, selv om vi har hatt litt slaps og nedbør inne imellom.

Det er nå vi kan tro på at sommeren blir knallfin og at milde vintre har kommet for å bli.
Fotballsesongen har startet og det er lov å håpe på gode resultater for favorittlaget.

Vi ha 17. mai, Melodi Grand Prix, konfirmasjoner og grilling på terrassen foran oss.
I det hele tatt er vi midt inne i de forventningsfulle dagene. Det er til å bli i godt humør av.
Men ikke for godt humør. Vi nordmenn skal ikke være for lystige. For med våren kommer det også ting man kan irritere seg over.

Da dukker nemlig ikke bare hestehovene opp, men brunveisene, som en kollega så treffende beskrev hundebæsjen. Og søppel. Slikt kan man irritere seg ordentlig godt over.

For ikke å snakke om syklistene. Med bare veier og mild bris i nakken frister det å ta fram sykkelen. Men det er ikke ufarlig.

Sykkelhjelm hjelper lite når man blir påkjørt av biler. En myk trafikant mot en bil i fart, er rått parti.

Og slik har det dessverre blitt: Vi har det så travelt at både syklister, rulleskigåere, ryttere og andre som ikke beveger seg i bilenes hastighet, blir tatt for lite hensyn til i trafikken.

I verste fall blir sjåførene så irritert over å bli hindret at de opptrer uforsvarlig med hensikt.
Hvert år melder syklister om bilister som nesten meier dem over ende, tuter og hytter med neven i irritasjon.

Mandag skrev Romerikes Blad at det hvert år dør i gjennomsnitt ti syklister på norske veier og 60 blir hardt skadd.

En vakker vårdag kan fort snus til en tragedie for livet, både for bilsjåføren og syklisten og dennes familie.

Jeg tror mange sjåfører ikke tenker over hvor hardt det rammer også en selv, dersom man forårsaker en alvorlig ulykke.

Det er synd at man ikke trygt skal kunne nyte våren på sykkelen etter vinteren uten å være redd for å bli påkjørt. Ta den til jobben og spare miljøet, samtidig som man får sunn trim.

Det bygges gang- og sykkelveier og både Jessheim og Lillestrøm måles det hvor mange som sykler i sentrum.

Sykkelen er det aller mest politisk korrekte framkomstmiddelet for tiden. Men det hjelper lite når Hvermannsen bak rattet vil ha veien for seg selv.

Men til tross for dette, er det stadig flere som sykler. I Oslo viser en ny reisevaneundersøkelse at en stadig større prosent, 8,3 prosent, velger sykkelen. På Grünerløkka, Frogner, St. Hanshaugen og Nordre Aker sykler hver femte når de skal reise et sted.

Så vil vi være by, må vi tåle syklister også.

Dyrt byråkratspråk

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

– Stat og kommune bruker 300 millioner på å forklare hva de selv skriver, sier kommunalminister Jan Tore Sanner (H) til Dagsavisen.

– En av tre nordmenn har problemer med å forstå hva som står i offentlige dokumenter og brev. Halvparten av dem som ikke forstår, ringer til det offentlige for å få hjelp, sier han til avisen.
Dette koster penger.

Nå skal byråkratspråket forenkles. Igjen. For det er ikke første gang man forsøker å få dette til.
I 2008 gjorde fornyingsminister Heidi Grande Røys (SV) det samme.

– Godt og klart språk er forutsetningen for at innbyggerne forstår hvilke muligheter de har, og hvilke rettigheter og plikter som følger med, het det den gang, fra den rødgrønne regjeringen.
Om det har blitt særlig bedre, er ikke godt å si. Men en ting er sikkert: Man har mye å gå på før man har kommet byråkratspråket til livs.

Nå tar altså Sanner et nytt løft for å få dette til.

En million skal brukes til et pilotprosjekt for å forenkle språket i kommunene.

En av etatene som stadig får klager og henvendelser om uforståelig språk, er plan– og bygningsetaten.

Og kommunene på Romerike er ikke noe unntak.

Se bare på denne forklaringen fra siste møtet i hovedutvalg for overordnet planlegging i Ullensaker!

«Saken gjelder: Rådmannen legger i denne saken frem forslag til planprogram for reguleringsplanarbeidet for Jessheim nord for fastsettelse etter offentlig ettersyn. Planprogrammet er felles for områdereguleringen og den parallelle detaljreguleringen. …»

Tok du den?
Ikke jeg heller, helt. Selv om jeg har tyve års erfaring med å lese kommunale dokumenter.
Dette er en helt tilfeldig valgt setning fra dokumentbunken.

Det finnes hundrevis av eksempler, helt sikkert også fra andre kommuners dokumentbunker.

Ofte vises det til at man må være presis og at det er årsaken til at språket blir så byråkratisk.

Men det går an å være presis med korte, aktive setninger. Forstår man godt det man skal formidle, er det ofte enklere å forklare det på en forståelig måte. Men det krever en ekstra innsats og vilje til å sette seg i mottakerens sted. Noen bruker også vanskelige ord bevisst for å overkjøre andre. Mens andre er redde for å framstå som dumme hvis de snakker eller skriver for enkelt.

Det er ikke bare byråkratene som omgir seg med vanskelige ord.
I næringslivet hører vi ofte om kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff og benchmarking.

Slike nymotens fraser blir brukt som ren hersketeknikk, mener forfatterne av boka «Ordbok for underklassen», Arne Klyve og Jon Severud.

Og om det ikke er bevisst vondt ment, blir det et slags stammespråk som holder de som ikke behersker det utenfor.

Så vi får håpe Jan Tore Sanner lykkes slik at klart og enkelt språk blir stas; et tegn på at man vet hva man snakker om og klarer å formidle det på en god måte

Best før femti?

Næringslivet ønsker god tilgang på arbeidskraft. Og myndighetene bekymrer seg for at vi lever stadig lenger og for at folketrygden skal rekke til stadig flere.

Men i praksis opererer store deler av norsk arbeidsliv med en automatisk holdbarhetstid på sine ansatte som sier: Best før femti. Utgått på dato etter 62.

Mange føler seg presset til å gå av, selv om de godt kunne tenke seg å jobbe lenger. De orker ikke å ta kampen opp.

Andre går av med glede og ser fram til å reise, trene på dagtid og ha god tid til å gjøre bare det de har lyst til.

De er spreke som foler og kunne jobbet i mange år ennå. 60-åringene reiser, trimmer og engasjerer seg mer enn noen gang. Men i norsk arbeidsliv har de gått ut på dato.

Det harmonerer ikke med ønsket om arbeidsinnvandring og et større tilbud enn etterspørsel av arbeidskraft, som næringslivet ofte ser på som et pluss.

Enda så politisk ukorrekt det er, virker det som om det i Norge er en stilltiende aksept for å kvitte seg med godt voksen arbeidskraft.

Det er vanskelig å se noen annen årsak til det enn at voksne arbeidstakere med lang ansiennitet er dyrere og kanskje litt brysomme.

Best før, farlige etter. Farlige i den forstand at de har vært med noen år og kjenner sine rettigheter.
Men kanskje ikke godt nok. For det er ikke lov å diskriminere ut fra alder i Norge.

Likevel signaliseres det ofte at man må være ung for å henge med når ting endrer seg og at de eldre ikke takler den tekniske utviklingen, fordi de kom inn i en annen tid.

Men de store digitale endringene kommer ikke nå. Den digitale revolusjonen kom på 80- og 90-tallet.

Jeg kjenner femtiåringer som er langt større racere innen datateknologien enn mange tjueåringer, ikke minst innen sin egen bransje og sin egen bedrifts teknologi.

I mediebransjen blir vi ofte minnet om at dagens tjueåringer ikke har levd uten internett.

Men mange av dagens femtiåringer har brukt internett lenger og vært med på hele utviklingen.

Da dagens tjueåringer krabbet rundt på gulvet, var dagens femtiåringer tretti år og hadde jobbet lenge med tastatur under fingrene.

Og da tjueåringene fylte ti år, hadde dagens femtiåringer lest nettaviser i mange år.

Det gjelder å kjempe imot aldersrasistiske holdninger og signaler.

Det gjelder å være på hugget og ikke begynne å se på seg selv som utdatert, selv om samfunnet forteller deg at du har passert «best før-datoen».

Tenk i stedet på alt det nye du har lært de siste ti årene!

Vi kaster for mye mat i Norge. Og vi kaster for mange høyst kompetente, flinke, ansvarsbevisste arbeidstakere ut av arbeidslivet.

Se ikke bare på datoen! Åpne pakken og lukt på innholdet. Hvis det ikke lukter surt, kan det trygt brukes.

Pip og kjør!

Jeg har en gammel bil. Og det er jeg glad for. Nå har den imidlertid gått langt og jeg ser for meg at våre veier må skilles om noen år.

Det gruer jeg meg til. Fra tid til annen hender det at jeg kjører mer moderne biler – på jobben, for eksempel.

De er hovedårsaken til at jeg gruer meg til å skifte bil.

Plutselig forsvant sidespeilene, for eksempel. De klappet pent inntil siderutene midt på motorveien. Ikke ante jeg, der og da, hvordan jeg skulle få dem ut igjen.

En sånn uforutsigbar farkost vil jeg ikke ha.

For jeg vil være sjefen. Jeg vil ikke bli diktert av en bedrevitende bil som ikke har vett til å tie stille, selv når den tar feil.

I vinter hadde redaksjonsbilen på jobben virkelig tatt på seg ansvaret både for meg og fotobagen, som jeg hadde satt fra meg i passasjersetet foran.

I første sving begynte den å pipe som besatt.

– Hæ, sa jeg. Jeg har jo satt på meg sikkerhetsselen. Hvorfor piper du nå?

Men den, unnskyld meg, forbaskede dumme bilen, skjønte jo ikke at fotobagen ikke var et menneske. Da den vippet litt på seg i svingen, trodde den at det var en person som satt der.

– På med selen, hylte den på sitt monotone og stadig mer intense varslingsspråk.

Resolutt hev jeg bagen over i baksetet og farkosten ble stille, for en stakket stund.

Så hadde man lært det. Bagasjen setter vi i baksetet.

Men bilen hadde ikke gitt opp kampen om hvem som er høvding på veien.

Da jeg skulle kjøre videre etter å ha stått parkert en stund, tok den fullstendig av. Den pep som besatt, en kontinuerlig pipelyd som gnagde seg inn i ryggmargen.

Bilen trodde åpenbart at jeg hadde truffet veggen, selv om jeg sto midt ute på en åpen plass.

Nå var jeg for så vidt i ferd med å gjøre det i mer overført betydning. Og lysten til å gå ut og gi den et skikkelig spark bak, var stor. Det burde jeg ha gjort. Da hadde snøen kanskje ramlet av. Men at det var snø som forårsaket pipeorgelet, skjønte jeg ikke før i ettertid.

Det er for så vidt greit med ryggesensor i parkeringsgarasjen. Men trenger den å være så høylytt?

Så smart er bilen at den automatisk skrur ned lyden på radioen når varselbjellene begynner å kime. Trenger ikke å hyle så høyt da.

Når tiden for bilbytte kommer, er de sikkert blitt enda mer «intelligente», for nå kriger Apple og Google om å få ta over dasjbordene med appene sine. Skrekk og gru.

Ei dame jeg møtte nylig hadde et annet problem:

Mannen hadde startet bilen med en nymotens fjernkontroll da de dro hjemmefra. Den hadde ikke bilnøkkel.

Hun satte ham av på jobb og kjørte videre. Det gikk fint, det, helt til hun stanset og mannen med fjernkontrollen befant seg et helt annet sted.

Hun fikk ikke låst bilen. Om hun fikk startet den, vet jeg ikke. Jeg er ikke så bevandret når det gjelder sånne smarte biler.

Vet bare at sånn vil jeg ikke ha det. Jeg vil ha bilnøkkel og en bil som holder kjeft.

LES OGSÅ: Kjæresten ler seg skakk når bilen ikke skjønner hva Marcus sier

Ninabloggen

Følges av 75 medlemmer.
Origo Ninabloggen er en sone på Origo. Les mer
Annonse