Nå blir det fest. Grunnlovsfest i Grunnlovsbygda.
Det var i hvert fall det som var intensjonen da det ble bestemt å sette ned en komité som kan planlegge tohundreårsjubileet i 2014.
Tanken var sikkert god. Slik krever planlegging. Men foreløpig har festforberedelsene minnet mest om et barneselskap og ordfører Madsen har manet til voksen oppførsel.
Jeg har ikke fulgt politikken i Eidsvoll tett. Men jeg skal ha for forsøket. Forsøket på å forstå hva det er som gjør det så vanskelig å bli enige. Om ikke annet å enes om at man skal ha som mål å bli enige.

Det startet om ikke før, så i alle fall da man diskuterte hvordan festkomiteen skulle settes sammen. La oss kalle den festkomiteen. For målet er jo å skape fest. Helst for hele folket i hele landet.
Det er ikke alltid så lett å finne folk som vil sitte i festkomiteer. Det kan skyldes at det ofte medfører en del arbeid. Kakebaking, loddsalg og ansvaret for å gjøre det trivelig med blomster på bordene.
Ofte, jeg sier ikke alltid, men ofte, er det damer som havner i festkomiteen.
Ikke i Eidsvolls grunnlovsfestkomite. Den eneste damen jeg har sett har uttalt seg om saken, var redd det skulle bli for mange gamle gubber.
Men så handler det om mer enn kaker og lys på bordene. Uten å være bombastisk, må jeg si at jeg tror det handler om makt. Makt over hvem som skal få det som de vil.
Og når man ikke får det som man vil, gjør man som fjortisene med kjæresten: Man gjør det slutt. Da har man makten og styringa. Man vil egentlig ikke at det skal bli slutt. Men skal det være slik, altså, ja da kan det være det samme.
Og vips er statusen på Facebook endret fra «i et forhold» til «singel».

Amund Venger har blitt «singel» etter at han ikke fikk det som han ville med festkomiteen. Det var etter at man ble enig om at kommunestyret skulle sette ned komiteen, fordi man ikke klarte å bli enige i utvalget for kultur og frivillighet. Kommunestyret bestemte at den politiske komiteen som skal planlegge grunnlovsjubileet skal bestå av formannskapet utvidet med representanter fra alle de politiske partiene. Og alle skal ha tale og forslagsrett.
Da gjorde Venger det slutt. Dermed sitter han på vippen som fristilt politiker. Og på vippen kan man ha makt.

Det er ikke første gang politiske slag har stått om komiteer. I 1814 foreslo godseier Severin Løvenskiold i Unionspartiet at riksforsamlingen skulle velge en utenrikskomité. Hensikten var å markere at riksforsamlingen utøvde den fulle suverenitet på vegne av folket og skulle ta seg av alle sider av statsstyret, utenrikspolitikken inkludert. Sorenskriver Christian Magnus Falsen, en av Selvstendighetspartiets ledere, fremmet et motforslag: Riksforsamlingen skulle oppløses så snart Grunnloven var vedtatt og kongen valgt. Selvstendighetspartiet vant avstemningen på grunn av presidentens dobbeltstemme.
Da handlet det om Norges suverenitet. Nå handler det om statuer, bunadstog og gamle gubber. Gamle gubber som vil lage fest, men ikke helt vet hvordan.
Nå kunne jeg kommet med et billig poeng og sagt at damene burde overta. Det skal jeg ikke. Litt fordi det er en klisjé, men mest fordi denne komiteen nå er valgt av kommunens høyeste politiske organ; kommunestyret. Og demokratiske flertallsbeslutninger skal man ha respekt for.

Foto: Vidar Ruud, ANB

På mange måter er mai den beste måneden i året.
I år kaster den pågående rettssaken en mørk skygge over våren og forsommeren. Men vi skal likevel glede oss over all den forventningen som ligger i den tiden vi er inne i akkurat nå.
Forventningen om en fin sommer med mye sol og varme.
Forventningen om fine ferieopplevelser, eller rett og slett deilige hverdager med varme på grillen og kaffe i solveggen på en uteservering.
Alt dette vi har foran oss. Det er det som er så bra med mai. Vi er bare på begynnelsen av den lyse og varme årstida. Det spirer og gror. Bjørka blir grønn og gatene blir kostet og ryddet til 17. mai.
Det er forventning i lufta. Det er noe ungt og friskt med mai.
Noe håpefullt. Akkurat som med de mange ungdommene vi har hørt og sett etter Utøya-tragedien. De gleder seg over livet og vil ikke la det som hendte påvirke dem i negativ retning. Akkurat som mai, representerer de håpet. Håpet om en jord der blomster gror.

Det var i mai freden kom tilbake etter andre verdenskrig.
8. mai kapitulerte tyskerne i Norge. Det norske flagget kunne igjen heises og gleden brøt ut.
En stor og grusom krig var over. Gjenoppbyggingen kunne starte. Frigjøringen avslørte også nazismens ondskap og råskap. En ondskap satt i system. Et resultat av en grusom og menneskefiendtlige ideologi. Det må aldri skje igjen.
Vi må ikke glemme hvilke grusomheter mennesker er i stand til å utføre mot andre, dersom de settes i en situasjon hvor det oppleves som om slikt er akseptert og forventet. Høyt utdannede folk utførte groteske handlinger under krigen. Tyske leger medvirket til massemord og utførte grusomme, medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene.
Nå de høyreekstreme snakker om en styrende elite i stedet for demokrati, går det et gufs gjennom meg. Et gufs av frykt. For enhver slik styrende, eneveldig elite har benyttet tortur og umenneskelige metoder for å undertrykke folk og kneble politiske motstandere.
Det skal vi ikke glemme, selv i forventningsfulle mai i et av verdens beste land å bo i.

I mai samles også nasjonene til fest. Til Eurovision Song Contest.
I år i Baku i Aserbajdsjan. Eurovision er symbolet på en verden som møtes til musikk og show.
Norges er representert av Tooji, som ikke bare er en utrolig talentfull artist og sanger, men som brenner for menneskerettighetsspørsmål.
Det var det som gjorde at han valgte å utdanne seg til barnevernspedagog. Ved å bli kjent, håper han å bli hørt også når det gjelder sine synspunkter på hvordan vi kan løse oppgavene bedre. Han har forsøkt før. Reist rundt på skoler og holdt foredrag. Men merket at de oppe i systemet ikke orket å høre på ham, sier han til A-magasinet. Han ville ha utdanning for å kunne belegge meningene med kunnskap, ikke bare synse. Og ønsker å bli kjent for å bli hørt.
Når Tooji, som er født i Iran, står på scenen 26. mai og representerer Norge, skulle det ikke forundre meg om han gjør det knallbra. Kanskje vinner han hele greia, slik Alexander Rybak gjorde.
Uansett kommer vi som er Eurovision-fans til å være kjempestolte av det norske bidraget: Bra sang, bra show og en fantastisk artist.
Det er grunn til å glede seg i mai – forventningens måned.

Foto: Roar Grønstad

Det er brukt mange ord for å karakterisere massemorderen: Ond. Et monster.
Vi har nesten ikke ord som er sterke nok når vi tenker tilbake på hva han har gjort.
Nå sitter han i rettssalen og påberoper seg politiske motiver. Politiske ideer han ikke er alene om, men som er hentet fra internett.
Rettssaken har vist at Breivik ikke har vært så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine påstander.
Han kommer med tall og prosenter uten å vise til hvordan han har kommet fram til dem.
Han påstår for eksempel at 90.000 av hans «norske søstre» har blitt voldtatt av muslimer siden 1960.
De siste årene er det anmeldt i gjennomsnitt 628 voldtekter i året i Norge, ifølge VG. Og dette er alle anmeldte voldtekter, hvor det ikke er skilt på hva slags bakgrunn den antatte gjerningsmannen eller offeret hadde, eller hvilken relasjon de hadde til hverandre. I dette tallet ligger det anmeldelser hvor det ikke har skjedd en voldtekt. Samtidig er det selvfølgelig voldtekter som ikke blir anmeldt. Men Breivik hevder altså at nesten tre ganger så mange voldtekter skal ha blitt utført av muslimer mot etnisk norske kvinner. Det finnes ikke noe belegg for et slikt tall.

Dette er bare ett eksempel. Mange av hans påstander, som altså gjorde de grusomme ugjerningen «nødvendig» i hans øyne og er «rammen for hans forsvar», er løsrevne påstander han ikke engang har sjekket.
Så langt ser det ut som om han mer eller mindre ukritisk har samlet de påstandene fra nettet som passer ham, uten å stille spørsmål ved kildene eller om de er etterrettelige. Hvis han er det intelligente, normale mennesket han prøver å framstille seg som i retten, den belærende bedreviteren, burde han sørget for et vanntett knippe argumenter. Det burde være det minste for å rettferdiggjøre for seg selv og andre det grusomme han gjorde.
Men når aktoratet går tettere på og borrer i det han har sagt og skrevet, rakner det gang på gang. Nei, det var ikke helt sånn, likevel. Men det er liksom ikke så farlig det, for Breivik.

Det er brukt mange ord for å betegne ham. Ett slår meg: Uærlig. Det er ikke et veldig sterkt ord, sammenlignet med mange andre man kan bruke.
Men det virker på meg som om han ikke har noe sterkt forhold til ærlighet.
Han har tjent penger på å selge falske vitnemål. Samtidig deler han høyreekstreme idealer om at en elite skal styre. Hvilken elite? En elite med falske CV-er?
Nå er det ikke slik at mennesker alltid er sannferdige, eller alltid uetterrettelige. Men skal noen følge deg, må du ha troverdighet. Det er vanskelig å se at massemorderen har det.
Jeg tror vi hadde sett det enda lettere hvis vi hadde fått se ham forklare seg og svare. Sånn sett skulle jeg ønske vi hadde fått det. Samtidig forstår jeg argumentene som taler imot.

Breiviks ramme er et korthus som lett raser sammen. Det mangler substans.
Tror han selv på det han sier? Og hvis ikke? Vet han selv hvorfor han gjorde det han gjorde? Er han bevisst på drivkreftene i seg selv?
Så mange spørsmål som vi kanskje aldri får svar på.
Jeg tror mange av dem som følger rettssaken, gjør det for å forsøke å forstå. Fatte hvordan han kunne finne på å gjøre det han gjorde. Og kanskje forstå noe som kan hjelpe oss slik at noe lignende ikke skjer igjen.

Stortingsrepresentant Sverre Myrli viser til en engasjerende og til dels opphetet debatt om ca. 450 barn og deres familier som ifølge vedtak i utlendingsforvaltningen ikke fyller vilkårene for opphold i Norge.
Han sier at noen framstiller det som om det «bare» er å la disse barna få bli, og skriver videre på meningsplass i RB:
– Hadde det enda vært så enkelt. Men vi kan ikke føre en asylpolitikk for disse barna og deres familier, og en for andre.
Myrli setter likhetstegn mellom å la asylbarna få bli og en mer liberal asylpolitikk.
Og sier at de færreste som ønsker at asylbarna skal få bli i Norge, ønsker en liberalisering av asylpolitikken.

Det kan hende, men det er en generalisering som det egentlig ikke er rom for i lovgivningen.
Det er for enkelt, Myrli!
Enhver har rett på individuell behandling uavhengig av opprinnelsesland og bakgrunn.
Mange av dem som ønsker at disse barna skal få bli i Norge, gjør det trolig fordi det føles urimelig og grusomt å rive barn som har bodd her lenge opp fra hjemmene deres. Når et barn eller ungdom snakker flytende norsk og forteller om vennene i klassen, kulturskolen eller på fotballaget, føler vi at de er norske nok. Mer enn norske nok for de fleste av oss.
Det er derfor utlendingsloven har regler om særlig tilknytning til riket. Det er derfor oppholdstid og å snakke språket skal telle når man vurderer om det kan gis opphold på humanitært grunnlag.
Men når vi har en politikk som gir utlendingsforvaltningen signaler om at innvandringsregulerende tiltak skal tillegges mer vekt, får vi skjebner som opprører folk. Det er da man forenkler og ikke følger lovens intensjoner.

Pressen får fra tid til annen høre at man ikke skal skrive om enkeltsakene. Men det er nettopp enkeltsakene som viser hvordan innvandringspolitikken og de føringene som bli lagt fra overordnet myndighet slår ut.
Det er enkeltsakene som får fram konsekvensene av den. Så kan man si at det er først når de rammer en familie i nærmiljøet folk reagerer. Det er da humanismen kommer til uttrykk. Og det er jo helt naturlig. Det er først når skjebnene får et ansikt, og kanskje ansiktet til bestevenninnen til en datter eller kjæresten til en sønn, vi reagerer.

– Alle barn kan ikke bo i Norge. Dessverre, skriver Myrli, og viser til at mange sier hensynet til barnet skal være avgjørende. Han sier videre at Norge er et av verdens beste land å vokse opp i. Følgelig vil nesten alle verdens barn ha det bedre i Norge enn i deres eller foreldrenes opprinnelige hjemland. Men det er ikke et argument for opphold her, sier han, og håper kanskje at folk skal nikke samtykkende og si: Nei, det går jo ikke. Alle barn kan jo ikke bo i Norge.
Men disse gjør det. Og noen av dem er antakelig så godt integrert at de ville fått opphold på humanitært grunnlag etter regelen om særlig tilknytning til riket, dersom politikken hadde vært en annen akkurat nå.
I det norske rettsvesenet er vedtakene i innvandringssaker noe av det som svinger mest med den til enhver tid rådende politikk.
Uansett hvorfor de har vært så lenge i Norge, så har de vokst opp her. Og det er en grunn til at man har denne regelen. Og det er en grunn til at den sier at barnets beste skal tillegges vekt. Barnets beste i lovverket er knyttet til vilkåret om særlig tilknytning til riket.

Det var Lars Egil Berg i Senterpartiet som først døpte om den planlagte tverrveien på Jessheim til en tverr vei i et møte nylig.
Innenfor den politiske møtesalens fire vegger, er det han som har vært den største kritikeren til den nye veien som skal stupe under jernbanelinja fra Ringvegen mellom kulturhuset og arbeidskirka på Jessheim og komme igjen i en rundkjøring på riksveien forbi Industrifeltet og Gystadmarka.
Men utenfor de politiske rom, er det mange som er enige med Berg. Ikke bare fordi grunnervervet og refusjonsspørsmålet har kjørt seg fast og grunnforholdene er vanskelige. Mange mener at man heller bør bruke pengene på å bygge en ny vei fra E6 over Langelandsfjellet til de store boligområdene på Skogmo, Fladbyseter og Ekornrud.

Jessheim skal bli by i september, med brask og bram som markerer bystatusen.
Ikke alle synes det er så stas heller. Noen sier rett ut at de ikke vil at Jessheim skal bli by. Men det er utenfor de politiske møterommene.
Innenfor har man en nesten felles forståelse for den uunngåelige veksten. Den enorme veksten som krever mer handel og servicetilbud.
Å være by skal visst nok føre med seg muligheter for ekstra penger til kommunen.
Det trengs parkeringsplasser på Jessheim. Men der får man neppe sentral drahjelp. Parkering i sentrum er nemlig ikke i tråd med myndighetenes bypolitikk.
Innfartsparkering bør ligge i randsonen til sentrum, mener regjeringen, slik at folk kan sette fra seg bilen og gå på bussen, eller toget, inn til by’n.
Buss- og togstasjoner i sentrale deler av byer og tettsteder bør i utgangspunktet ha lavere parkeringsdekning, heter det. Dette er et kommunalt ansvar, og det er blant annet anledning til å vedta maksimumsnormer for parkeringsdekning.
Før fortvilte utbyggerne av og til, fordi de ble pålagt å bygge mange parkeringsplasser. Nå kan det motsatte skje; at man ikke får lage så mange parkeringsplasser man vil i sentrum.
Om Hauerseter noen gang blir en randsone til Jessheim, kan jo diskuteres. Men det er altså der man i utgangspunktet har tenkt å legge en stor innfartsparkering for togpendlerne med 800 plasser.

En trafikkundersøkelse for noen år siden viste at veldig mange av de som kjører over jernbanebrua på Jessheim har et ærend i sentrum.
Dette er et av argumentene for å bygge tverrveien, som skal avlaste køen over brua. Men noen skal tross alt rett ut på E6. Og mens mange byer jobber for å lede gjennomgangstrafikken utenom sentrum, planlegges altså en ny gjennomfartsvei rett forbi rådhuset.
Dette er det mange som ikke får til å henge på greip.
Men det er altså utenfor de politiske møterommene. Innenfor ser man nok kanskje at en ny vei over Langelandsfjellet vil åpne for nye, fine boligområder der, som vil være mer interessante enn boligprosjekter på flate myrlandet nordøst for Jessheim.
Kanskje er det derfor den politiske iveren for denne veien har vært litt laber, selv om det sies at begge veiene trengs. Kommunen er helt nødt til å selge arealer for å få nedbetalt gjeld. Noen av dem ligger nordøst for sentrum. Jeg skal ikke påstå at det er årsaken, men alt henger sammen med alt annet, som Gro Harlem Brundtland sa.
Spennende blir det uansett både med den nye veien, hvis den kommer, og bystatusen.

Det vil ikke være rettferdig å la barn som er oppvokst i Norge, få bli, sier de: Helga Pedersen, Grete Faremo og Jens Stoltenberg.
Det har aldri vært rettferdig hvem som får bli og ikke får bli i Norge. Men en saksbehandling med vedtak som nærmest er en blåkopi, er i hvert fall ikke det.
Jeg er rimelig sikker på at i disse sakene heter det at barnets beste er vurdert, men at avslag gis, fordi innvandringsregulerende hensyn veier tyngre.
Det handler ikke om rettferdighet, men om en redsel for at for mange skal få opphold dersom man tar menneskelig hensyn. Redsel for at dersom man gir barna et ansikt, vil vi i Norge bli for bløthjertede. Og det skal vi ikke lenger være, mener ledelsen i Arbeiderpartiet.

Dette kjenner ikke Ap-medlemmer og velgere seg igjen i. Det får flere fylkespartier og AUF til å gjøre opprør mot sin egen partiledelse. Mange unge og flere godt voksne partimedlemmer uttrykte det under årsmøtet i Arbeiderpartiet i Akershus i helga.
Det er godt å høre glødende ungdomspolitikere snakke asylbarnas sak. Høre at det fortsatt er noen som tenker både med hodet og hjertet.
Mange som stemmer på Arbeiderpartiet, gjør det fordi man oppfatter partiet som en motkraft til for eksempel Frp. Jeg tror mange tenker som Trond Granlund. Han vokste opp med en far som alltid stemte Ap.
– Men Arbeiderpartiet den gang, var ikke det samme som Arbeiderpartiet i dag, sa han til Romerikes Blad lørdag.
Mange av Aps velgere er kanskje ikke veldig politisk aktive, men de tror på de verdiene Ap ga oss etter krigen fram til 90-tallet; at man skal ta vare på dem som trenger det og at alle er like mye verdt uansett hudfarge og bakgrunn. De er skuffet over dagens Ap. Kanskje er asylbarnsaken sammen med vikarbyrådirektivet dråpen som gjør at det går som Vetle Bo Saga fra Ski sa på årsmøtet:
– Du vet at festen er slutt når alle dine venner har gått hjem og du sitter alene igjen på nachspiel med dine verste fiender.

Det trengs ingen regelendring for å la disse barna få bli. Utlendingsloven sier at det kan gis oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. Og den sier at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Utlendingsforskriften sier at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter loven, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. I forarbeidene til denne bestemmelsen er det nevnt flere momenter: Botid, alder, barnehage/skolegang, fritidsaktiviteter, norsk språk og situasjonen for øvrig.
Og enhver har krav på en individuell vurdering når sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket skal vurderes. Det er ikke avgjørende hvilken nasjonalitet søkeren tilhører eller hvilket geografisk område han eller hun kommer fra, men hvilke forutsetninger den enkelte søkeren har for å returnere til hjemlandet, heter det i lovverket.
Barnets beste «skal» altså være et grunnleggende hensyn, mens man «kan» legge vekt på innvandringsregulerende hensyn.
Ap-ledelsen snur dette på hodet. Man lar innvandringsregulerende hensyn veie tyngst i strid med intensjonene i den nye Utlendingsloven og forsøker å dytte skylden over på foreldre som bare vil sitt barns beste.

(Foto: Roar Grønstad)

Det står fortsatt en liten, glemt flaske antibakteriell desinfeksjonsveske på kjøkkenbenken på jobben.
Den er fra den tiden man fant slikt overalt: På kjøpesentre, offentlige bygg og arbeidsplasser.
Nå har den trolig gått ut på dato. Som svineinfluensavaksinen.
Vasking av trappegelendre og hender, hosting i armhuler og noen ekstra dager under dyna for ikke å smitte andre, hadde ingen fatale følger. Men det hadde vaksinen for dem som ble alvorlig syke av den.

Jeg vaksinerte meg ikke. Jeg gikk flere ganger forbi de som satt i kø på rådhuset på Jessheim for å få sprøyta og tenkte: Nei.
Men jeg forstår veldig godt de som fulgte myndighetenes råd og lot barna sine vaksinere, de som var i risikogruppa for å bli alvorlig syke og de som tenkte at de, ved å vaksinere seg, var med på å minske utbredelsen av svineinfluensaen.

Hva som fikk meg til å avstå, er ikke så lett å sette fingeren på. Magefølelse bør ikke være rettesnoren når det handler om liv og helse, men egentlig var den det. Jeg kalkulerte risikoen ved å ta vaksinen som større enn å få svineinfluensaen, uten egentlig å ane om det var riktig.
Jeg leste en del på nett om faren for bivirkninger og koblingen mellom vaksineprodusentene og helsemyndighetene internasjonalt.

Som jeg skrev i denne spalten 2. september 2009, hadde Daily Mail 27. juli samme år omtalt at professor Sir Roy Anderson, rådgiver for regjeringen og en av de første til å anbefale massevaksinasjon i England, var betalt styremedlem i GlaxoSmithKline, et av vaksineforetakene man forventet ville tjene store penger på pandemien. Og norske myndigheter godtok at selskapet fikk ansvarsfritak for eventuelle bivirkninger.

Jeg følte vel at faren ved svineinfluensaen ble hausset unaturlig mye opp, mens risikoen for bivirkninger ikke ble nevnt. Vaksinen ble omtalt som et knapphetsgode og dramatiske tall på hvor mange som ville bli smittet og dø, ble slengt ut.

Samtidig var det eksperter som advarte og kom med solid kritikk mot vaksinehysteriet.
Som jeg skrev den gang, mente noen allerede da at vaksinen var farligere enn pandemien. Det var blant annet frykt for at den kunne gi nervesykdommer.
Norge bestilte 9,4 millioner doser, to til hver nordmann. 2,2 millioner nordmenn valgte å vaksinere seg.
Nå vet vi at 35 barn ble syke for livet og overlege Bjørn Iversen ved Folkehelseinstituttet, sier til VG at hadde faren for narkolepsi vært kjent, ville man trolig gitt en annen anbefaling.
Videre sier assisterende divisjonsdirektør Preben Aavitsland, ifølge avisa, at Folkehelseinstituttet anbefalte vaksinen på samme måte som de anbefaler folk ikke å røyke og å bruke bilbelte.

Hvis han har sagt det, og mener det, bør han finne seg en annen jobb, sammen med de andre topplederne i institusjonen. For så lett går det ikke an å ta på farene for bivirkninger når man anbefaler en ny vaksine for en faginstitusjon både folket og myndigheter skal ha tiltro til og søke råd hos.
Faren for nervesykdommer var kjent. Ved å lete litt på internett kunne enhver finne den. Folkehelseinstituttet må ha vært kjent med det.
Det er alvorlig når vi mister tilliten til myndighetene i saker som handler om liv og helse. Når det virkelig gjelder å følge deres råd, er det ikke sikkert vi tør.

Foto: Roar Grønstad

Lille Arian hadde englevakt. Foreldrene fikk beholde sønnen sin. Sjåføren av bilen ble ikke uforskyldt drapsmann. Og bussjåføren, som slapp gutten av på feil sted, slik at sjuåringen måtte krysse den farlige Trondheimsvegen på Dal, kan leve videre uten å indirekte ha forvoldt en liten gutts død. Arian overlevde påkjørselen.
Det gjorde ikke Stellas pappa. Flere familier ble slått til jorden. I løpet av sekunder falt livene deres i grus.
To ord gnager seg ofte fast etter slike alvorlige ulykker: «Hvis bare …».
Men i ettertid er det for sent. I stedet burde vi si til oss selv når vi ferdes på veien: Tenk om …?
Det gjør vi ikke. For det vil helst gå bra. Vi tenker ikke på at vi selv kan få tilværelsen snudd opp ned på sekunder. Skal man tro noen av dem som sender inn kommentarer til rb.no, har det for enkelte gått sport i å passere gående og syklende så nær som mulig.
Hvis det er riktig, er det forkastelig. Flere hundre kilo bil i fart mot et levende menneske uten beskyttelse som er ute og trimmer: Hvor ynkelig er det mulig å bli?

Foreldrene til unger som bor på strekningen mellom Bondals bru og Dal skole, stiller seg spørsmålet: Tenk om … ?
Ivan Pejic ringer sønnen hver morgen for å snakke med ham til han har krysset Trondheimsvegen mellom hjemmet og skolen.
De bor bare 150 meter fra skolen. Men på de meterne ferdes det bilister i stor fart. Foreldrene må reise på jobb og håpe på at det går bra. Men hele tiden ligger det en frykt i bakhodet: Tenk om … ?
Slik burde ingen foreldre behøve å ha det.

For det er ikke bare på Dal det er farlig å ferdes langs veien.
Med stor befolkningsvekst og mange som pendler, øker trafikken hele tiden på Romerike. Utbyggingen av gang- og sykkelveier og trygge veikryssinger, holder ikke tritt.
Målsettingen til myndighetene er null ulykker. Og trafikantene og myndighetene har et felles ansvar for å komme så nær dette målet som mulig.

Men ofte må det en, eller flere, ulykker til, før det settes i gang tiltak. Antall ulykker på en strekning er ett av kriteriene for å redusere hastigheten på en vei, blant annet.
Dette opprører mange. Også i kommentarene på rb.no er mange debattanter oppgitt over at ingenting skjer før det er for sent, til tross for at beboere i nærmiljøet lenge har påpekt trafikkfaren.
– Det må vel en alvorlig ulykke til, hører vi ofte.
Og det er en realitet.

Det er en merkelig holdning som ikke samsvarer helt med holdningene ellers i det norske samfunnet. Vi har en mer føre-var-praksis. I USA blir du ikke hardt dømt før du forårsaker en ulykke, for eksempel under fyllekjøring. I Norge har vi strenge regler for kjøring i påvirket tilstand, mobilbruk, bruk av sikkerhetssele osv. Hvorfor ikke ha den samme føre-var-holdningen fra myndighetenes side når det gjelder å bygge trygge veier for gående og syklende?
Det er dyrt å bygge gang- og sykkelveier, men en alvorlig ulykke koster også millioner. Dessuten er det så politisk korrekt som det kan få blitt, å legge til rette for at barn og voksne rører på seg. Og det gjør man lettere med en trygg vei utenfor døra.

Selv om man innvilger skoleskyss, skal ikke skolene brukes bare i skoletida. Det hjelper lite med edle tanker om skoler som idrettsarenaer og nærmiljøsenter, hvis foreldrene ikke tør å la ungene gå dit. Da kan de like gjerne kjøre dem til sentrum.